Jeg har ingen iPad ennå, har ikke testet den og har kun gjort meg kjent med Apples nye surfebrett, tablet eller forvokste iPhone (kjært barn…) gjennom produkttester, blogger, nerdenettsider, keynote-talen til Steve Jobs, presentasjoner på Apples nettsider og i samtlige av landets riksaviser, som alle har trykket iPad til sitt bryst.

Jeg tillater meg på dette grunnlaget å tenke høyt rundt iPad og mediebransjen. Noen mener nemlig at iPad er redningen for mediebransjen, mens overraskende mange kontant slår fast at iPad ikke er en redningsplanke, som er blitt favorittordet å bruke for alle som mener noe om iPad og mediebransjen.

Dem som i dag kan slå fast at iPad ikke blir en redningsplanke for avisene og mediebransjen, ser ikke langt nok fram.

Nei, iPad alene kan ikke berge avisene. Men iPad er starten på noe som på sikt kan redde mediebransjen, eller i hvert fall trygge den, tror jeg. Med iPad har vi mulighet til å rette opp att alle feil i fra i går, som en kjent visesanger ville sagt det. For det vi gjorde feil da nettavisene begynte å blomstre for 15 år siden (for 10 år siden for enkelte av oss…), var å gi bort nyhetene våre gratis. Det vil si; vi gjorde det ikke feil. Vi hadde ikke noe valg. Nyheter som ligner nyheter som vi kjenner det i dag, har vært gratis siden radioen ble oppfunnet, og antakeligvis mye tidligere enn det for alt jeg vet. Asbjørnsen og Moe samlet inn og delte folkeeventyr, men hadde helt sikkert med seg en nyhet eller to fra nabobygdene også på sin ferd, uten at de tok betalt for å dele det med folket de møtte (antar jeg). Nyheter og informasjon kommer alltid til å være gratis.

Men det mediebransjen er i ferd med å gjøre nå, og som bransjen MÅ gjøre, er å gripe muligheten til å lage utgaver avishusene kan ta betalt for. Det er det samme vi burde ha gjort da nettavisene kom. Den gangen klarte vi ikke stoppe opp og tenke oss godt nok om for å finne ut av hvilke inntektsmuligheter det nye mediet kunne gi oss. Det kan vi nå.

iPad har gitt en ny mulighet til å distribuere innholdet vårt på en måte vi kan tjene penger på, og det til en kundegruppe som er villig til å betale for innholdet og løsningene som er både stilige og flotte. Mediebransjen er heldigvis i ferd med å gripe denne muligheten, virker det som. Og det beste av alt er at iPaden vi ser i dag, bare er begynnelsen…

På ipadpeek.com kan du teste nettsurfing på iPad. Det blir nok ganske langt fra opplevelsen du får ved å sitte med iPaden i hånda selv, og du blir egentlig ganske fort lei av å klikke med musa på ipadskjermen. Men det var gøy å ha prøvd…

At sosiale medier kan være en genial arena for å bygge opp oppmerksomhet og positivt omdømme rundt ditt produkt eller sin bedrift, er det ingen tvil om. Men som markedssjef Glenn Anda Pettersen skriver i dette innlegget i bloggen sin, kan det få katastrofale (eller i hvert fall uheldige) konsekvenser for bedrifter hvis ikke bedriften eller dens talsmenn ikke er bevisste på hvordan de bruker sosiale medier.

Pettersen deler på sin blogg video av Even Sandvold Rolands foredrag blant annet om det som ble kjent som “Drittungesaken”. Dette er veldig interessant, og jeg tillater meg å embedde videoene her på “Senning pågår” også:

Jeg får mange ganske dumme spørsmål i løpet av en ukes tid. Jeg er sikker på du opplever det samme. Beveger jeg meg i byen og møter kjentfolk, kan jeg bli spurt: ”Jasså, er det deg?”. Står jeg i egne tanker ved en butikkhylle, kan jeg få spørsmålet: ”Står du her og henger?”. Har jeg vært hos frisøren, kan noen kommentere den nye frisyren med å spørre: ”Har du klippet deg?”.

Jeg har ikke noe imot å få sånne spørsmål. Faktisk er jeg ganske god på å stille dem selv. Ingen kan være uenig i at spørsmålene er til god hjelp for å få i gang praten: ”Ja, jeg er nå en tur i byen for å se etter noe nye lisser til skoene. Du skjønner…”, også er du i gang.

Av og til har jeg lyst til å svare like dumt som jeg blir spurt: ”Nei, jeg er en som ligner”, alternativt: ”Hvordan så du det?”. Og: ”Nei, jeg står der borte, jeg”, og til slutt: ”Nei, jeg fikk en frisør til å gjøre det”.

Men, det dummeste spørsmålet jeg får, er uten tvil: ”Hvor la du den sist?”. Du vet, spørsmålet du får når du leter etter noe og ber om hjelp hjemme. For eksempel: ”Vet du hvor treningsbagen min er?”.

”Hvor la du den sist?”.

Hadde jeg visst det, hadde jeg ikke spurt. Da hadde jeg gått rett til det stedet jeg la bagen min sist, plukket den opp og reist på trening. Men fordi jeg finner nye, smarte steder å legge både bagen min og alt annet jeg har mulighet til å legge fra meg noe sted, blir ting midlertidig borte. Og da hjelper det ikke å få et ”hvor la du den sist?” slengt etter deg når du leter. Spørsmålet er helt på høyde med utsagn i samme kategori: ”Jeg finner det alltid på det siste stedet jeg leter”. Selvfølgelig! Hvorfor skal du lete noe mer når du har funnet det?

Nå har jeg bestemt meg for at jeg 1) enten skal legge alt fra meg på ett og samme sted, eller 2) lage meg en database på iPaden jeg håper å få meg om ikke lenge. Databasen skal ha felter for gjenstanden jeg leter etter, hva jeg brukte den til eller hvor jeg brukte den, og – selvfølgelig – hvor jeg la den sist, med et eget felt for en god begrunnelse på hvorfor jeg la den akkurat der. Med timestamp, selvfølgelig.

Det er sikkert noen hjemme som etter hvert ville protestert på alternativ én, og alternativ to tror jeg bare hadde fungert bra den første dagen.

Jeg må nok bare finne meg i at jeg ikke alltid får med meg hvor jeg legger fra meg tingene mine, og at noen svarer dumt når jeg ber om hjelp.

God påskehelg!

Unge velger nettsamfunn foran nyheter. Det skriver Journalisten i dag, etter at Medietilsynet publiserte sin rapport Barn og digitale medier 2010. Funnet er ikke overraskende, men interessant. For hva skal til for at unge skal lese nyheter? Er ikke nyheter interessant for unge? Eller, for å spørre på en annen måte: Vet ikke unge at nyheter er interessant?

Jeg tror nemlig unge er interessert i nyheter. De er bare ikke interessert i å finne det på for eksempel ringblad.no eller en hvilken som helst annen lokalavis for den sakens skyld. Ungdom synes nemlig det er kjedelig å surfe på lokale nettaviser. De ser ikke hvorfor de skal være der. De er på Facebook, Nettby og YouTube og gjerne også VG, men styrer unna lokalaviser på nett. Det har A-Pressens egen undersøkelse gjennomført i samarbeid med Opinionen også vist (som for øvrig også viste at ungdom leser lokalavisens papiravis). Min helt private, uhøytidelige undersøkelse blant ungdommene i ungdomsredaksjonen i Ringerikes Blad bekrefter resultatet; ingen leser lokalavisen sin på nett. Da jeg spurte om hvorfor, svarte en av dem at det var kjipt å lese ringblad.no. Hun brukte faktisk ordet kjipt. Om hun da mener at det ikke er kult nok, at ungdoms image ikke tillater lesing av lokalaviser på nett, eller om hun synes innholdet er kjedelig, er jeg usikker på.

Det jeg er sikker på, er at lokalavisene har en jobb å gjøre. Og hvis ungdom er interessert i nyheter (som jeg tror de er), så må jobben vår være å vise dem at de får nyhetene ved å besøke lokalavisene på nett, gjerne etter at de er ferdig med å kommentere statusen til hverandre, flørte med ei jente med Nettby-nick, se kompisens halsbrekkende snowboardstunt på Youtube og lese sladdernyhetene på VG.

Men hvordan skal vi få dem inn på lokalavisens nettsted? Det åpenbare svaret er at vi må være der de er. Det nytter ikke å satse på et fantastisk godt løssalg, hvis vi bestemmer oss for at lokalavisen kun skal selges i løssalg på Shell-stasjonene, ikke på ICA Maxi, Rimi, Statoil, Kiwi – ja, alle andre steder folk også er. Så hvor treffer vi unge lesere? Jo, på Facebook. Men hvordan?

Jeg har de siste to dagene diskutert lokalavisenes bevisste og ubevisste bruk av Facebook med et lite knippe kanalsjefer og opplagssjefer på en samling der målet var å samkjøre avisens merkenavn og tilbud i alle kanaler og på alle plattformer. Facebook ble en naturlig del av diskusjonen. Jeg mente og mener fortsatt at lokalavisene undergraver sin verdi som nyhetsformidler ved å publisere sine egne nyheter i sine fangrupper på Facebook. Det hjelper lite (ingenting etter min mening) at nyheten publiseres som en teaser med en lenke som inviterer aldri så mye til å klikke. Kanskje vi klarer å få Facebook-medlemmet til å klikke og lese denne ene saken hos oss. Men det vi også ender opp med, er å gjøre Facebook til det ene stedet leserne våre trenger å være for å oppdatere seg på alt. Ikke bare på det vennegjengen deres gjør, men også på hva som skjer i hjembyen deres. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste. Hvis de får alt på Facebook, også våre nyheter (i hvert fall det de synes de trenger, som trolig ikke er mye siden de ikke besøker oss i det hele tatt), får vi i hvert fall ikke unge lesere til å besøke lokalavisens nettsted.

Men, samtidig må Facebook brukes. Det er en enorm salgsplakat, og brukt riktig tror jeg til og med unge lesere kan fristes til å besøke lokalavisene. Vi må på snedige og kanskje også helt direkte måter fortelle Facebook-medlemmene våre at ringblad.no oppdaterer deg på det som skjer hjemme. Dessuten tror jeg vi må gjøre alt vi kan for å ”vinne” på Facebook. Med det mener jeg at vi må bruke Facebook aktivt på alle måter. Kirkebrannen i Hønefoss er et eksempel på dette som jeg har brukt tidligere. Rett etter brannen ble det opprettet to minnegrupper på Facebook. På to dager hadde gruppene til sammen 4.000 medlemmer. Hva om Ringerikes Blad hadde opprettet gruppene? Hva om vi var ledende også på Facebook? Jeg tror Ringerikes Blad-merkenavnet hadde vært et kvalitetsstempel på Facebook-gruppen som hadde ført til at folk ville melde seg inn. Og så hadde vi hatt muligheten til å vise alle at det eneste stedet de må være for å få vite alt om hva som skjer i deres hjemby, er ringblad.no. Facebook er blitt den nye startsiden.no, som “foreldregenerasjonen” har brukt som utgangspunkt for all nettsurfing i alle år. Selvfølgelig skal vi være synlige her, og i hvert fall hvis det er her de unge leserne våre er. Vi har innhold som er relevant for dem. De vet det bare ikke før vi forteller dem det, og det bør vi gjøre på flere måter, i flere kanaler, hver dag.

Hei folkens, og godt nyttår!

Sommeren varte helt til jula, men jula skal ikke vare helt til påske her på Senning pågår. Mitt nyttårsforsett er å bli litt mer aktiv, og som en god start på 2010 skal jeg dele et innlegg med dere som er et svar på en intern diskusjon i Ringerikes Blads egen sone på Origo. Temaet er journalister og sosiale medier, bakgrunnen er et tips som ble snappet opp på Twitter. Spørsmålet er: Bør journalister være tilstede og aktive på sosiale medier som Facebook, Twitter og Origo?

Mitt korte, tabloide innlegg i debatten (jeg kan mene mye, mye mer enn dette):

Selvfølgelig må journalister være tilstede og – etter min mening – også aktive på sosiale medier! Leserne våre vet alltid mer enn oss. Sånn er det bare. Og det de vet, får vi vite gjennom sosiale nettsteder som Facebook, Twitter og også Origo gjennom debatten samt noen av bloggerne våre. Og når jeg sier at vi må være aktive, mener jeg synlige. Vi må vise leserne våre at også Ringerikes Blad og alle avisens ansatte er tilstede og at det er mulig å få tak i oss.

Jeg har ikke tall på hvor mange ideer og tips de mest aktive Facebook-brukerne i redaksjonen har snappet opp bare ved å ha Facebook åpen gjennom en arbeidsdag. Det blir som om vi går med lange ører på Kuben, torgene i Hønefoss, Ringkollen, Hadeland Glassverk, Vik skysstasjon og på Sparkjøp hele dagen. Facebook er vårt forstørrelsesglass over ringeriksdistriktet, vår Whisper 2000.

Dessuten: Vi vet at spesielt de yngste nettbrukerne ikke leser ringblad.no for å få vite hva som skjer på hjemstedet sitt, de bruker Facebook for å holde seg oppdatert. Ringerikes Blad må være med i flyten, og journalistene – som folk vet at jobber i Ringerikes Blad – må være flinke til å promotere Ringerikes Blad og innholdet vårt gjennom sine egne profiler.

Også gjennom Origo har vi fått en veldig god tilgang på kilder som uttaler seg om saker som er aktuelle for våre lesere. I debatten på iringerike.no har vi flere ganger fått gode tips til oppfølginger på saker.

På hvert morgenmøte spør vi oss hva leserne våre er opptatt av i dag. Sjekk Facebook og Twitter før du går på morgenmøtet, så vet du svaret:)

Vel, det var første innlegg i år. Det kommer mer:)

Dere må ikke tro jeg har glemt at jeg hadde denne bloggen. Jeg har bare hatt litt lang ferie (og mye å få unna før og etter ferien). Men jeg er straks tilbake med en ny Senning.

I mellomtiden vil jeg bare dele dette geniale bildet med dere:

Ringblad.no passerte for første gang i historien 2,1 millioner sidevisninger i august, og forbindelse med den flotte rekorden bestilte jeg kake til hele avisa. Jeg gjorde imidlertid den tabben å bestille kaka over telefon, og da jeg leste opp teksten til dama på bakeriet (“ringblad.no – 2,1 millioner sidevisninger i august!”), måtte jeg gjenta “sidevisninger i august” i hvert fall fire – fem ganger.

Jeg burde jo ha forstått at her kan det gå galt…

Men kaka smakte godt, da!:)

…får nettavisen skylden. Ikke alltid, selvfølgelig. Men når nettet får skylden, er det heller ikke helt uten grunn, dessverre.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har diskutert opplagsnedgang og løssalgsfall og årsaker til dette. Økonomi og alternative steder å lese lokalavisen (som på jobben eller hos naboen) er to av grunnene, men nettet nevnes oftere og oftere som vanligste årsak til at leserne velger å si opp papirutgaven. Mange lokale nettaviser spytter som regel ut de samme artiklene som står på trykk i lokalavisens papirutgave uten å tygge på dem en eneste gang. Når leseren oppdager at hun får det samme som står i papiravisen gratis på nett, sier hun selvfølgelig opp – hvis hun ikke er som meg og nyter det å kunne bla i avisen nesten like mye som å lese det som står i den.

Jeg tror dette, sammen med mye annet, er en stor del av forklaringen. Men en av de viktigste grunnene til at leserne velger bort papirutgaven, og en av grunnene som det snakkes minst om, handler etter min mening om to ting: Utvikling og mangel på utvikling. Nettet har utviklet seg enormt på bare fem år. Papiravisen har nesten ikke utviklet seg i det hele tatt i løpet av den samme perioden.

Ny nettjournalistikk
I løpet av de fem årene jeg har hatt ansvaret for Ringerikes Blads nettsted, har ringblad.no vært gjennom store redesignprosesser. Både forside, innside, menyer, stolper, tekster, linker, bildesamlingsmoduler, avstemningsbokser, fastbokser – absolutt alt har forandret seg kontinuerlig. Både for å øke leservennligheten, men også for å gjøre nettstedet mer interessant for leserne og for å gjøre plass til nyvinninger som videovinduer, plugger med innhold som oppdateres automatisk, karttjenester, værmeldinger – you name it.

Nettjournalistikken har i høyeste grad også endret seg. Fra å lage rene artikler som leses fra begynnelse til slutt i 2004, lager samtlige nettaviser i dag – lokale eller nasjonale – hypertekster. Det linkes til interne artikler som kan være både tilsvarssaker og arkivsaker, og det linkes til egne bilder og videoer. Det linkes samtidig like mye til eksterne nettaviser, oppslagsverk og nettsamfunn. Artiklene utstyres med bildekaruseller som til og med kan rotere helt av seg selv hvis du vil, og egne og andres videosnutter embeddes – ofte som levende illustrasjoner til artiklene.

Ett av de råeste eksemplene på god nettjournalistikk står etter min mening Star Tribune (startibune.com) for. Sommeren 2007 kollapset broen ”35W bridge” i Minneapolis. 13 av de over 200 som befant seg på broen døde. Avisen har samlet bilder som viser dramatikken både på nært hold og fra luften. I tillegg har avisen intervjuet pårørende og overlevende på video. Alt materialet ga grunnlaget for denne siden

http://www.startribune.com/local/12166286.html

som viser broen fra luften like etter ulykken. Hver bil og hver person på broen har fått en boble med et eget nummer. Ved å klikke på et av numrene, kan du til høyre på siden lese vedkommendes historie i tillegg til å se bilder som viser bilen eller personen like etter ulykken. Bak de fleste av numrene skjuler det seg også et videointervju. Det er et fantastisk godt netthåndverk, der mange av nettets muligheter er brukt til fulle for å gi leseren både så god informasjon som mulig, men også gjøre leseropplevelsen på nett så god og dramatisk som mulig.

En siste stor endring, som til en viss grad også er blitt synlig i papiravisene, er lesernes økte mulighet til å bidra selv. Både som borgerjournalister og ytringsbærere, som fotografer, tipsere og ikke minst som en kilde til innsikt og en utvidet forståelse av lokalsamfunnet lokalavisen lever i gjennom nettsamfunn som Origo og Facebook.

Lik seg selv
Samtidig som alt dette – og mye mer enn dette – skjer, står altså papiravisen tilnærmet stille. Noen av landets siste fullformataviser har gått over til tabloid, men det er også den største forandringen de siste årene. Lokalaviser som min egen avis Ringerikes Blad og riksaviser som VG endrer bare minimalt på layout og design.

Papiravisjournalistikken står nesten også helt stille, etter min mening. Mens man på nett holder på lesernes interesse ved å lenke hit og dit, og utstyre artiklene med bilder, video og relevante arkivsaker, må man på papir skrive sånn at leseren blir fristet til å lese videre. Hele tiden, og gjennom hele artikkelen. Jeg synes Kjetil S. Østli i A-Magasinet er blant dem som får det best til innen featuresjangeren.

Utover det, og ett og annet eksempel på at nettjournalistenes klikkinviterende titler og ingresser har funnet veien til papirutgavene, har det skjedd lite med hvordan papiravissakene skrives og ikke minst presenteres.

Jeg har for moro skyld funnet fram et eksemplar av Ringerikes Blad fra 2005 og sammenlignet det med et oppslag fra 2009. Det samme har jeg gjort med VG. Samtidig har jeg sammenlignet ringblad.no i 2005-drakt med dagens nettsted, og igjen det samme med VG.no. Eksemplene viser etter min mening godt det som er poenget mitt: Mens papiravisene har stått stille de siste fire årene, har nettavisene utviklet seg enormt.

VGs papirutgave 2005

VGs papirutgave 2009

VG.no 2005

VG.no 2009

Ringerikes Blad 2005

Ringerikes Blad 2009

Ringblad.no 2005

Ringblad.no 2009

Jeg har ikke fasiten, men jeg mener avisene – store som små – må legge like mye arbeid i å utvikle papiravisene som de har gjort – og fortsatt gjør – med nettavisene hvis nederlaget skal snus til opptur for opplag og løssalg. Jeg tror vi på pair må tørre å tenke litt som vi gjør på nett også, som for eksempel dele opp sakene i enda større grad – la leseren hoppe litt og selv bestemme hvordan historien de leser skal bygges opp. Det som kjennetegner en nettavisleser, er akkurat dette: Leseren av nettaviser er aktivt søkende og ønsker å klikke seg videre i historien og inn på eksterne sider som utdyper begreper og påstander. En nettavisleser vil ikke ta det journalisten skriver som den endelige sannhet, men vil selv søke seg fram til sannheten i historien.

Et annet grep kan være som danske ExtraBladet har gjort: I en topp på siden har de laget bildesamlinger. Til en sak om en kjent kvinnelig danske, har de oppsummert hennes liv og karriere i åtte bilder med en kort bildetekst – akkurat som vi ville gjort på nett.

Jeg er imidlertid fullt klar over at for noen aviser er det kanskje umulig og kanskje for sent å gjøre så mye. Seattle Post-Intelligencer har etter 146 år lagt ned sin papiravis, og lager nå bare en mindre nettutgave. Det samme gjør Rocky Mountain News og Tucson Citizen.

I Norge er det verken umulig eller for sent, tror jeg. Leserne våre er imidlertid vante med raske endringer; slik er verden rundt dem allerede. Jeg tror de forventer, og mener de fortjener, noen endringer i papiravisen også.

En undersøkelse gjennomført av Respons illustrerer poenget mitt med tall. I 1999 svarte 36 prosent at papiravisen best dekket deres interesser med sitt stoffvalg. I år sier bare 19 prosent det samme, samtidig som internett vokser. Antallet som sier at Dagbladet dekker deres interesser best med sitt stoffvalg, har gått fra seks til to prosent på 10 år. VG har også en nedgang, mens Aftenposten – som har forandret seg mye i forhold til Dagbladet og VG, med tabloidovergang og senest denne uken med ny satsing på utenriksstoff – har en svak oppgang i undersøkelsen.